I januar 2008 tar Erles mamma sitt eget liv. I dyp depresjon ønsker hun ikke lenger  å leve. Dette kommer som et sjokk. Selv om moren tidligere har formidlet til Erle at selvmordstankene er tilbakevendende hver høst når depresjonen slår inn. Disse samtalene har Erle filmet.

 

At film-materialet skulle få en slik relevans var umulig å vite da Erle startet filmingen av sin mor i 2005.  Da hadde hun fått en kreftdiagnose og Erle bestemte seg for å starte en rekke samtaler med sin mor angående sykdomsmøtet og tankene rundt sin egen dødelighet.

 

Erle hadde et og et halvt år tidligere mistet sin mann til samme sykdommen. Det var mye å skulle møte dette en gang til. Som en måte å håndtere situasjonen på begynte hun sitt dokumentar-prosjekt om møtet med sykdom og død. Etter nesten 3 år med arbeid legger hun prosjektet på is. Moren er frisk og hun må ta en pause fra tematikken død. Hun fokuserer på sitt arbeid som fotograf og tenker at materialet får ligge til hun eventuelt orker å jobbe videre med den tunge tematikken.

 

Etter morens død finner Erle frem materialet. Her finner hun forklaringer på morens valg. Det hjelper henne å forstå det uforståelige.

 

Vi følger Erles vei gjennom opprydningen av morens eiendeler og avviklingen av hennes liv. Hvordan håndterer hun de vanskelige situasjonene og overlever med sorgen? Vi følger henne i over et år frem til hun blir gravid og gleder seg over det nye livet som kommer.